Sterke kvinnehistorier i et hjemsøkt univers

Lyden av skritt, tung pust og gråt fyller rommet idet Ingeborg Køber trer inn på scenen og innleder en seanse med publikum. Hun skal kontakte sin døde far. 

I stedet konfronteres hun med kvinner som har blitt oversett, misforstått eller demonisert gjennom historien. Ingeborgs sorg blir inngangsporten til en større fortelling, nemlig hvordan kvinner har blitt definert gjennom sine fedre, ektemenn og brødre. Eller blitt redusert til stereotypier som hekser, horer eller helgener.

Blant kvinnene hun møter er forfatteren Emilia Lanier Bassano, komponisten Maria Anna Mozart og den danske adelskvinnen Christence Kruckow, som ble dømt for hekseri. De representerer historiens usynliggjøring, men felles for kvinnene er at forestillingen lar dem fremstå som mennesker fremfor symboler.

Når kvinnene trer frem fra skyggene

Særlig scenen med Maria Anna Mozart setter spor. Der andre karakterer preges av frustrasjon eller bitterhet, møter hun verden med en blanding av resignasjon og styrke. 

Når hun og Ingeborg spiller piano sammen, oppstår et av forestillingens emosjonelle høydepunkter. For et øyeblikk forsvinner både spøkelsene og de store historiske perspektivene. Det som gjenstår er to kvinner som forsøker å forstå sine egne liv. 

Hekseri, okkultisme og seanser får stadig større plass i løpet av forestillingen. Christence Kruckow fungerer som et bindeledd mellom forestillingens kvinnehistoriske og okkulte spor. Regigruppen lykkes godt med å bruke seansen som et dramaturgisk rammeverk, som fletter de ulike historiene sammen. Publikum trekkes inn i ritualet fra første stund, og det føles som om vi deltar i noe, snarere enn bare å observere det.

Samtidig er forestillingen også tydelig forelsket i sitt eget skrekkunivers, og gaper tidvis over for mye. Man etterlates med et savn om å lære mer om karakterene.

Etter forsøket på å kontakte faren, leder Ingeborgs sorgprosess til en erkjennelse, hun må slippe tak med ham og finne sin egen identitet. Kvinnene hun møter utfordrer henne til å definere seg selv som noe mer enn sin fars datter.

Immaturus imponerer visuelt

Hilde Steffensen håndterer rollen som Ingeborg svært godt. Ensemblet fremstår samspilt og engasjert, og det er tydelig at det ligger et betydelig kollektivt arbeid bak produksjonen.

At forestillingen spilles på Hulen er heller ingen tilfeldighet. Steinveggene og de trange omgivelsene skaper et nesten perfekt rom for denne typen fortelling. Rommet føles mindre som et teater og mer som et sted der noe faktisk kunne påkalles.

Det visuelle er forestillingens sterkeste kort. Kostymene er detaljerte og troverdige, scenografien skaper et levende univers, og lysdesignet er blant det mest vellykkede undertegnede har sett på lenge. 

Forestillingen lykkes fordi den balanserer det spektakulære med det menneskelige. Bak de teatralske virkemidlene ligger en enkel, men effektiv påminnelse: Historien består ikke bare av dem som ble husket, men også av dem som ble glemt.