Leder: Når gode råd er dyre

Onsdag 3. januar skrev Bergens Tidende at rektor ved Universitetet i Bergen (UiB) hadde brukt 373.000 kroner av universitetets midler på advokathjelp. 

Bakgrunnen er at rektor var styremedlem i Trond Mohns stiftelse, en stiftelse som blant annet gir ut forskningsmidler til utdanningsinstitusjoner. Stiftelsens vedtekter hadde endret seg, og rektor innrømmer til Bergens Tidende at hun ble usikker på sin habilitet i stiftelsesstyret. 

Hun søkte advokathjelp hos advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig for 373.000 kroner, en utgift som universitetet betalte fra egen lomme. 

Det er ennå ikke sikkert hvilket budsjett pengene tas fra. 

Siden har rektor trukket seg som styremedlem i Trond Mohns stiftelse. 

Flere ting skurrer

Det er likevel flere ting som skurrer, og som gjør prosessen lite tillitsvekkende. 

For det første var det god og langt rimeligere hjelp å få lokalt. I Khrono har jussprofessorene Eivind Smith og Hans Fredrik Marthinussen begge to tatt til orde for at den juridiske hjelpen kunne ha vært søkt internt eller lokalt. 

Begge to jobber ved UiB.

For det andre fremstår spørsmålet om rektors habilitet i styret som et rimelig enkelt juridisk spørsmål. Som jussprofessor Eivind Smith påpeker i Khrono, er loven klar og tydelig når det kommer til habilitet ved denne typen dobbeltroller. En rektor ved et universitet kan ikke delta i beslutninger som universitetet kan ha interesse i.

Gode råd trenger ikke å koste 373.000 kroner.

Mediene har ikke fått innsyn i advokatrapporten. Rektoratets begrunnelse er at de ikke har tilgang til den fordi de mener at rektor opptrådte som privatperson i styret. Men hvorfor skal universitetet betale 373.000 kroner for advokatregningene til en privatperson?

Det henger rett og slett ikke på greip. 

Det er usikkert hvorvidt rektor faktisk trengte juridisk bistand eller om dette kun var et antatt behov.

Det fremstår som at hjelpen var tilgjengelig gratis

Spørsmålet om rektors habilitet virker også som et enkelt juridisk spørsmål, dersom det kun var rektors habilitet som var tema. 

Det er heller ikke mulig å finne ut hva advokatrapporten besto i. Men rektoratet er jo klar over hva den besto i selv om de ikke måtte ha tilgang til de konkrete dokumentene. 

At rektor opptrådte som privatperson er et søkt argument, og argumentet gagner heller ikke rektoratet.

Samlet sett er dette lite tillitsvekkende. Studenter og ansatte må kunne ha tillit til at rektoratet forvalter pengene sine godt og rettferdig.

Dette bør være en påminner for rektoratet til å skjerpe sine rutiner for godkjenning av denne typen særutgifter.

Gode råd trenger ikke å koste 373.000 kroner.