«Tekno-presidenten» som tviler

I det jagerfly fyker over himmelen dekkes skjermen av «il Tricolore», det italienske flagget, og lydsporet med utdrag fra Darude sin «Sandstorm» vekker følelser av rave på kontinentet. 

President de Santis er elsket av folket, men preges av tapet av sin kone. «La Grazia» eller Nåde skildrer en snart avgått president som kjenner seg glemt, overflødig og jaget av fortiden.

Bak de elegante omgivelsene ligger et langsomt, men sjelden kjedelig drama, løftet av sterkt skuespill og absurde elementer.

En fremmedgjort president

I «La Grazia» gjenopptar regissør Paolo Sorrentino samarbeidet med skuespiller Toni Servillo i rollen som den fiktive presidenten Mariano de Santis. I ekte italiensk stil tar det få minutter før den første sigaretten er tent.

Dramaet utløses av konflikten mellom president de Santis og hans politiske rådgiver (og datter) Dorotea. Spilt av Anna Ferzetti, utgjør hun filmens moralske og etiske kompass, og er presidentens nærmeste støttespiller og motvekt.

– De kjenner fremtiden, jeg kjenner ikke engang fortiden, sier president de Santis.

Slik beskriver han forholdet til sine voksne barn, og sin egen nåtid han ikke lenger kjenner seg igjen i. 

To omstridte benådninger og en lov om aktiv dødshjelp er filmens avgjørende konfliktpunkt. Presidenten, preget av sin katolske arv og nære forhold til paven mener lovforslaget blir å tillate drap.

Datteren Dorotea stiller han til veggs med et retorisk spørsmål: – Hvem eier våre dager?

Mennesket bak presidenten

Servillo gjør en troverdig figur som mektige president de Santis, som selv føler seg veldig liten. Hans merkverdige bruk av ansiktsuttrykk og skuende blikk er et gledelig syn. 

Livvakten Massimo Labaro og selveste Paven fungerer som personlige rådgivere, sistnevnte med en klar agenda. Et surrealistisk og komisk syn er nettopp Pavens avskjed på motorsykkel, uten hjelm vel å merke.

Filmens svakeste punkt er presidentens avdøde kone som du aldri kommer tett nok på til å faktisk fanges av emosjonelt. Det endelige klimakset mister dermed en del av sin funksjon.

Selv om det tidvis går noe sakte i filmens byråkratiske diskusjoner, er «La Grazia» sjelden kjedelig. Godt hjulpet på vei av uventet rap, tirader og munndiaré fra presidentens studie-venninne Coco Valori.

Tydelig stil

Sorrentinos regi setter et tydelig preg på filmens uttrykk. Gjentakende symboler, tekno og absurditeter er gjennomgående krydder gjennom filmen. Spesielt mottagelsen av den portugisiske presidenten er et nevneverdig høydepunkt.

Manuset også skrevet av Sorrentino, gjør filmen overkommelig for publikum i dette dialogdrevne dramaet. Fotograf Daria D’Antonio bruker lys og kontrast aktivt for å formidle stemningen. Bruken av nærbilder fanger tydelig uttrykk og emosjoner, enhver rynke skal med.

«La Grazia» er tidvis omstendelig og snever, men har gode kort på hånden i Servillos lavmælte skuespill og deilig surrealisme fra Sorrentino. For den interesserte i juridiske spørsmål og politisk drama er det mye glede å hente her.