Swift: gjenforent med vinnerlaget

I august annonserte popgudinnen Taylor Swift sitt tolvte album The Life of a Showgirl på en podcast – en kraftig nedgradering fra tidligere lanseringer på Grammy-pidestaller og fullsatte stadionkonserter. Er den nedtonede lanseringen og den korte tracklisten et tegn på en inspirasjonsknekk? Eller kan låtskriveren og fenomenet, som har plassert seg som en flamboyant, plaget poet på nivå med Shakespeare og Wordsworth (ifølge enkelte fans), pumpe ut nok en hitsamling?

Svaret er ja – med noen forbehold.

En Swiftie-godtepose

I TLOASG (Swifties elsker akronymer) har Swift gjenforent seg med de svenske hitmakerne Max Martin og Shellback, som hun samarbeidet med på Red i 2012. Resultatet er et polert og fengende lydbilde, med vokalen i fokus. Det er tydelig at hundrevis av tre timer lange show har satt sopranens stemmebånd på prøve. Sammenlignet med Red-æraen er vokalen så finstemt at jeg ønsker meg nye nyinnspillinger av de gamle låtene.

Tematisk holder Swift seg til kjent kurs: berømmelsens bakside, søt hevn og historier om å bli reddet av den store kjærligheten. Albumet markerer seg tidlig som en godtepose for detektiv-fansene, som kalkulerer ut alle hint og referanser i tekstene. Åpningslåten The Fate of Ophelia inneholder forloveden Kelces draktnummer, lykketallet 13 og kamplyder fra National Football League (NFL). Ryktene vil ha det til at Actually romantic svarer på en Charli XCX-låt, mens CANCELLED! kanskje handler om Blake Lively. 

Fra «Paper Rings» til ekte ring

Kall det en distraksjon fra musikken, men den Swifthistoriske konteksten er en uatskillig del av pakken. Å lytte til albumet uten noe forhold til hennes karriere, datingliv og konflikter, er som å kjøpe takeaway fra en restaurant. Joda, smaken skal telle mest, men du går glipp av servicen og atmosfæren. The Life of a Showgirl er like mye et kapittel i Swifts selvskrevne mytologi som det er et album. Hun eier nå hele sin katalog – og det merkes.

Turns out my dick's bigger

This empire belongs to me

Den mørke basslinjen og den tunge, rytmiske produksjonen understreker Swifts selvtillit i Father Figure. Sårere fremtrer hun i Eldest Daughter, en naken ballade om det gale internettet og den harde fasaden det tvinger henne til å holde.

Every joke's just trolling and memes

Sad as it seems, apathy is hot

«I’m not a bad bitch», innrømmer Swift. Hun er trett av offentlighetens idolisering av ubegrenset selvtillit. Så hun gjør det hun kan best: forteller rett frem, med historier om barndommen og kjærligheten. Hun sa at hun ikke trodde på ekteskap, men nå bærer hun en ekte ring– i stedet for en «Paper ring». Kjærlighetssangene til Kelce varmer en romantikers hjerte, men de mangler den følelsesmessige intensiteten som Swift leverte i tidligere låter som Lover, Gold Rush og Mine. Det nyeste albumet gir oss ikke følelsesladde narrativer, men rapporter fra et trygt forhold.

En ny æra eller bare en reprise?

Albumet har sine lyspunkter: den funky, Jackson 5-inspirerte Wood får jeg umiddelbart lyst til å høre igjen. Det samme gjelder Wi$h Li$t, en leken innrømmelse om at milliardæren dypest sett ønsker seg Kelce, et par barn og en basketkurv i innkjørselen. Med milliardinntektene hun har håvet inn, er tradwife-drømmen langt ifra uoppnåelig.

Når de 40 minuttene er over og sanger fra albumet Folklore automatisk begynner å spille, blir det tydelig hvor høyt Swift har nådd tidligere. The Life of a Showgirl tilføyer ikke noe banebrytende til Swifts katalog, men det gjør kanskje ikke så mye. Det er med utadvendt pop Swift har blomstret tidligere, med låter som Style, Blank Space og selvsagt Shake It Off (alle tre låter er skrevet med Martin og Shellback). Albumet markerer en hjemkomst fra indie-scenen til stramme, dansbare hooks – nå i en retro-glam-drakt. Med andre ord et konsist og gjennomført arbeid med fengende melodier som gir Swifties akkurat det de vil ha.

Dommen

Swift har endelig overvunnet allergien mot mer enn fire akkorder i en sang, noe som bidrar til å plassere The Life of a Showgirl over både Midnights og The Tortured Poets Department rent musikalsk. Det er likevel ikke nyskapende nok til å huskes som kronverket i hennes karriere. Men når popgeniene Martin og Shellback møter en modnet vokal og klassisk Swiftsk låtskriving, spør man seg likevel: Hva er egentlig poenget med nyskapning?

Why change a winning team?

Karakter: B