Oddny - et vestnorsk unikum
På kav bremangerdialekt får Oddny selv den mest regntunge høstdagen til å føles lystig og fyller den med masse hverdagslig humor.
Cornerhagen er denne fredagskvelden full av folk. Faktisk helt utsolgt. Alle er klare for å se de fire nykommerne fra Sogn og Fjordane. Bandet heter Oddny, og har i løpet av det siste året tatt norsk musikk, og spesielt P1 lyttere, med storm.
Snart er festivalteltet på Møhlenpris overfylt. Ikke en eneste stol står i standby når de resterende publikummerne må ta til takke med teltåpningen. Jeg har funnet meg en plass bakerst i lokalet, og kommer i snakk med en med en journalist fra Sogn. Publikum kan beskrives som en blanding av tilreisende og bergens-bosatte sogninger, et knippe bergensere og til og med noen østlendinger, trolig studenter.
Vestlandets nye stolthet
Det er kanskje ikke så rart at sogningene har dette bandet på radaren. De er nemlig nylige vinnere av Lutprisen 2024 for «Årets Nykommere», som er Sogn og Fjordanes egne kulturelle prisutdeling. I tillegg til å ha opptrådt på hele Nordfjordeids Malakoff-festival, er det litt som skal til for å ha gått glipp av regionens nye stolthet.
Oddny beskriver seg selv som et alternativt rockfenomen, som kombinerer det vestlandske underfundige med elementer fra rock, folk og honningsøt pop.
Et kvarter over oppsatt spilletid hopper plutselig karene opp på scenen, og uten videre seremoni setter de i gang med første låt, nemlig «Barndomsmelodi». Publikum virker trollbundet fra første sekund med åpningen «Eg vil ikkje vere berre en so du kjende før. Eg vil følgje med deg som en barndomsmelodi». Litt stemming på gitaren, og de er i gang med neste låt på listen, «Ring».
Begge åpningslåtene er fra EP-en deres med det snodige navnet «Eg trur eg må spy/Våte sko». Publikumet er engasjert og synger med fra første stund, selv om et fåtall av dem har vært på konsert med disse vestlandske guttene før.
Honningsøte gutter
Oddny virker selvsikre og er virkelig i sitt ess når de loser oss gjennom EP-en. Med en symfoni av keyboard, gitar og trommer blir lydbildet helt magisk og til virkelig honningsøtt pop.
Men når vi trodde vi var på samme bølgelengde som Oddny, blir vi plutselig dratt en ny vei. Studvests utsendte anmelder hadde sunket godt ned i stolen, når trommis Oliver bryter ut at moren, som sitter i salen, har bursdag. Dermed reiser hele salen seg og det blir full bursdagssang, tjo og hei. Den spontane bursdagssermonien blir avsluttet med «Dokke vet ikkje ka dokke får». Rollebeskrivelsen gikk fra å være en passiv lytter, til følelsen av å være en aktiv deltaker i familiebursdag.
Sansene blir skjerpet til vi får servert en rekke nye låter. Her viser de at de klarer å mestre både rolige ballader og energiske rockelåter. Men det er mulig de blir litt overivrige, når de prøver seg på en ny versjon av en gammel låt, som de lagde kvelden i forveien.
– Jeg husker ikke noe, kommer det fra vokalist Iver til full latter fra salen.
Holder det enkelt
Stemningen er i taket, og denne anmelderen har aldri før opplevd så mye latter under en konsert. Både av opptredenen, av teksten og av bandets rare dynamikk.
Sangene kommer som perler på en snor. Praten mellom låtene, om den i det hele tatt finner sted, blir ofte begrenset til kun det ytterst nødvendige. Konserten gikk noe sånt som dette:
– Er det noen som har noe på hjertet? Eller skal vi…?
Låt spilles.
– Firfisle heter denne…Jepp!
Låt spilles.
– Honning heter denne.
Låt spilles.
Men det er vel tross alt musikken vi er her for?
Våte sko
Tekstene gir nydelige skildringer av bybildet samt en ungkar sine inntrykk og følelser. Et godt eksempel på dette er: «Du begynne å lukte godt, må bruke meir såpe, gni deg inn med sterilan, krysse fingrane og håpe».
Når det kommer til relaterbare referanser, er «våte sko» en gjenganger i tekstene til Oddny. Følelsen av våte sko er noe enhver bergensstudent kjenner godt til. En opplevelse som kommer så hyppig at den til tider føles konstant. Som når man endelig har tatt turen opp på Høyden for å lese og tenker noe bittert til seg selv: «Eg stirra ned i våte sko, oktober, oktober, Bergen by.»
Solid avslutning
Når bandet har spilt en god time begynner konserten å komme til veis ende, men publikummet er fortsatt i full vigør. Etter en kort takketale, legger vokalist Iver til:
– Vi har ikke ekstranummer, så ikke tenk på det, etterfulgt av latter fra salen.
Rett før de skal sette i gang med siste låt, ropes det ut fra salen.
– Når kommer LP-en?
– Når du minst venter det, svarer bandet.
Så, endelig kommer selveste beskrivelsen av fenomenet høst i Bergen. Til jubel, latter og stående applaus spilles «Oktober, Bergen by» til et fornøyd publikum og kulturjournalist.
Konserten er ferdig. T-skjorte kjøpes. På vei ut av teltet møter jeg opp med journalisten fra Sogn. Vi er helt enige om at dette var en fantastisk opplevelse.
Oddny var en fryd å høre på, og skal vi tro dem selv har vi masse mer i vente.
Konserten vurderes dermed til en A.