Kuriøus, men ensidig

Anna Fitch og Yolanda Shea, kalt Yo, har vært gode venner lenge til tross for en aldersforskjell på 50 år. Nå er Yo død, og Fitch har gjenskapt henne og huset hennes i en scala på 1:3, som er akkurat litt for stort til at det er søtt.

Fitch sin dokumentaren handler om livet til Yo, miniatyren og tapet av henne.

I filmen ser vi Yo fortelle flere historier fra eget liv som Fitch levendegjør gjennom ulike teknikker. Høydepunktene er gjenskapninger av Yo sitt liv gjort med levende insekter.

To pinnedyr som krangler over Yos' avdøde mors teppe, Yo selv som en gresshopper som har sex i hennes døde mors seng. Disse fortellingene gir en fortrylling av virkeligheten som løfter filmen.

Verre er filmens ukritiske holdning til subjektet.

I Yos' fortellinger er det flere ting å som vekker oppsikt. For eksempel forlater hun barna sine over natten etter å ha oppdaget psykedelisk stoffer som 40-åring. Dette gir en dårlig smak etter at vi først har hørt henne klage over egen barndom (særlig pga. misforstått hønefobi) i det som føles som en time.

Fra barna selv, hører vi ingenting.

Denne ensidigheten tar vekk all dramatikk og gjør døden til eneste drivkraft. Det er heller ikke særlig overraskende at døden rammer dem på over 90. Miniatyrens poeng er heller ikke spesielt tydelig.

Fitch sitt forsøk på å mytologisere Yo ender i et glansbilde. At verden har gått Yo imot kommer tydelig frem, mens skyggesider forblir upløyde. Denne helgenfremstillingen fører til at man ser noe verre enn et dårlig menneske, nemlig en kjedelig film.