Fifty shades of «Wuthering heights»

Leter du etter en mildt pornografisk tolkning av en respektert engelsk klassiker? Du behøver ikke å lete lenger. I Emerald Fennells søkkvåte filmatisering av Emily Bröntes klassiker «Wuthering Heights», får du nesten over to timer med Margot Robbie og Jacob Elordi som råkliner i vakkert landskap. 

Vi befinner oss i det stormfulle landskapet i Yorkshire i herskapshuset på Wuthering heights hos enkemann Mr. Earnshaw og hans datter Catherine (spilt av Margot Robbie). En dag tar Mr. Earnshaw av medlidenhet med seg en fattig gutt hjem, Catherine kaller ham Heathcliff (spilt av Jacob Elordi), og vi merker umiddelbart at dette vil utvikle seg til et nært forhold. Handlingen hopper til flere år senere, Cathy og Heathcliff er voksne, faren drukner i gjeld og hjemmet forfaller. Den rike naboen Edgar Linton frir til Cathy, og med dette starter trekantdramaet, forbudt kjærlighet, begjær, hevn og forfall. 

Ikke en ren adapsjon, men en versjon

Vel å merke er anførselstegnene i filmens tittel. Emerald Fennell understreker selv at filmen ikke er en ren adapsjon av Emily Bröntes klassiker, men heller en versjon. Hun sier at det ville vært nærmest umulig å skape en ren adapsjon ettersom boken er svært kompleks. Dette kan jeg være enig i, som regel må filmatiseringer av bøker være selektive for å passe formatet, derimot oppleves dette som en forenklet versjon som dessverre gjør kjærlighetsfortellingen litt flat. Likevel er det sjeldent det slår feil med forbudt kjærlighet og trekantdrama, så det er uansett lett å rives med. 

En «smut»-versjon av Emily Brönte

Fennell forteller videre at filmen heller er basert på hennes egen opplevelse av boken da hun leste den som fjortenåring, i tillegg til å ha skrevet inn scener basert på det hun selv skulle ønske var en del av boken. Og det er nettopp her jeg opplever at filmen blir en slags «smut»-versjon av Brönte. I stedet for å holde tilbake på intimiteten mellom Cathy og Heathcliff, og dermed skape et pinende spenning hos publikum, blir vi servert råklining og svette sexscener på løpende bånd, uten motstand. Kjærlighetsfortellingen reduseres nesten til det rent seksuelle, og fjerner den dype emosjonelle intensiviteten i originalen. Filmen kan minne mer om «fifty shades of grey» heller enn gotisk og sadistisk kjærlighetsfortelling. Man kan si at det blir for mye av det gode, og i en film på over to timer blir de utallige sexscenene rett og slett litt kjedelige.

Humoristisk snert 

Til tross for at selve kjærlighetsfortellingen blir litt flat er det flere ting ved Fennells versjon som likevel funker godt. Den noe banale handlingen reddes nemlig av en uforventet humoristisk snert som førte til latter i salen flere ganger — som for eksempel Cathys barnslighet og Isabel Lintons besatthet. Her kan man også legge til at det gjennomgående vulgære og perverse i filmen er så overdrevent at det blir absurd og komisk. Vi får alt fra fingring av fiskekabaret og eggeplommer, sensuell knaing av brøddeig til ren BDSM.

Godt gjennomført estetikk 

En ting filmen virkelig har fått til er scenografien. Fennell leker med kostymer, rekvisitter og rom på en kunstnerisk og spennende måte. I tillegg til stemningsskapende regn og uvær — som resulterer i Jacob Elordi konstant søkkvåt i en gjennomsiktig hvit skjorte. 

Emerald Fennells filmatisering av Bröntes klassiker er ikke den første, men den skiller seg fra de andre på en unik måte. Til tross for at fortellingen til tider blir særlig forenklet og ensidig, reddes den av kul scenografi, uforventet humoristisk vri og absurditet. Filmen skiller seg såpass fra Bröntes fortelling at den kan anses som en selvstendig verk, og funker derfor på sin egen måte. Dette er en film man ikke glemmer på både godt og vondt. 

Karakter: C