Burde du også dra på Heksejakt? 

Er det vanlig å klappe mellom aktene i et teaterstykke? Jeg vet ikke, men det gjør de andre rundt meg når sceneteppet går ned etter første akt av premieren på Heksejakt på Den Nationale Scene (DNS). 

Var den første akten så bra? 

Jeg har gjort mitt beste for å følge med, men må innrømme at jeg er lettere forvirret. 

Dessuten har jeg en masse spørsmål i hodet. For eksempel: Hvorfor har de dansende jentene på seg røde strømpebukser? Er det et frempek på at beina deres senere skal gå opp i flammer? Eller er det bare jeg som desperat prøver å forstå? 

Kjipt å være heks i 1692

Jeg går gjennom hendelsesforløpet fra det jeg har sett. 

Året er 1692 og vi er i Salem i Massachusetts. Salems pastor tar en jentegruppe i å danse i skogen (aiai!) og en av de dansende jentene, Betty, faller ubevisst om, får voldsomme anfall og ligger på scenen og skriker. Det ser ut som om hun har et veldig vondt mareritt. 

Men hva feiler det egentlig Betty? Er Betty blitt forhekset? 

Pastoren og et knippe av Salems innbyggerne er uenige med hverandre. Har de dansende jentene bedrevet djevelens verk? Skjer det vederstyggeligheter (det er gøy å bli minnet på at vi har sånne ord på norsk) i Salems mørke skoger? 

Det er denne scenen, altså dialogen om hva som feiler Betty, som forvirrer meg mest. Til dels fordi den er ganske lang, men mest fordi mye av dialogen forsvinner i skriking og roping karakterene i mellom. Litt uheldig kanskje, siden denne scenen på mange måter introduserer publikum til mange av stykkets karakterer og generelt om hva vi skal være med på de neste 3 (!) timene. 

Jeg antar at det er et virkemiddel for å vise oss hva som skjer når vi ikke snakker med innestemme. Samtaler eskalerer, alt blir rotete, venner blir fiender, og den som roper høyest, den vinner.

Det er et godt virkemiddel, men blir overdrevent mye brukt gjennom første akt. Noen av skuespillerne kunne derfor til fordel snakket (ropt) litt tydeligere. 

Stykkets navn, Heksejakt, høres svært brutalt ut, og jeg vil heller beskrive det jeg ser på som «Heksepekeleken». Den som blir pekt på, blir en heks. Og det er kjipt å være heks i Salem i 1692. 

Andre akt - gled deg!

Som tidligere nevnt har jeg en del spørsmål etter å ha sett den første akten. 

Heldigvis er andre akt mer oppklarende. Denne akten liker jeg dessuten svært godt. Det er mindre skriking og roping, og jeg synes at trådene fra første akt samles sammen på en god måte. 

Stykket sentreres rundt Thomas Putnam sin kone, som blir pekt på som heks, og jeg følger spent med. 

I bunn og grunn handler stykket om hva som skjer med et lite samfunn når sannhet og løgn settes opp mot hverandre. Venner blir fiender, og det pekes i alle retninger. Ville du pekt på en venn, hvis det kunne reddet deg selv? 

Jeg har verken vokabularet eller utdanningen til å kunne mene noe om det, men jeg kan også meddele at jeg liker scenografien. Den er kul og stemningsfull. Jeg skjønner at vi er i 1692 (selv om jeg stiller spørsmålstegn ved noen av kostymene. Brukte man miniskjørt i 1692? Kanskje er miniskjørtet en parallell til dagens samfunn, eller så overanalyserer jeg igjen).

De dansende jentene fra skogen, som fra tid til annen opptrer som et mer eller mindre dansende/mystisk/litt skummelt kor, synes jeg er et spesielt stemningsfullt virkemiddel. Flere ganger får jeg gåsehud. 

Avslutningsscenen er et lite kunstverk i seg selv. Det har jeg ikke lyst til å beskrive, fordi det burde du se selv. 

Teppefall og masse klapping

Når sceneteppet går ned etter andre akt, reiser jeg meg opp sammen med de andre rundt meg og klapper masse. 

Jeg tror med sikkerhet jeg kan si at Heksejakt ikke kommer til å være det du tror det er. Jeg tror likevel ikke du kommer til å angre hvis du drar. Det er et kult, vakkert og mystisk stykke om hvor ødelagt et lite samfunn kan bli av «pekeleken». 

Litt forvirret blir du kanskje, og ja, du burde til fordel lese programheftet, som for så vidt yter stykket langt mer dybde og rettferdighet enn det denne anmeldelsen gjør. Her får du litt bakgrunn om hvem puritanerne var og stykkets paralleller til McCarthy-prosessen i USA på 50-tallet.   

Men når det er sagt, så synes jeg ikke at man trenger å forstå alt. Det er fint når man kan gå ut av et teater og fundere litt over det man har sett. 

Derfor: Dra på Heksejakt, bli litt forvirret, få litt gåsehud, les programheftet i pausen og gled deg til siste akt. Og: Klapp masse på slutten.