brenn. om ungdommelig engstelse og atomkrig

Under en av Bergens karakteristiske våte høstdager søker vi ly backstage hos brenn. Det er midt mellom intervjuer og lydprøver før kveldens konsert på USF Verftet. Edvard Smith Save og Rémy Malchère Pettersen tar oss godt imot. Ikledd egen merch slår de seg ned på sofaen, som så mange andre artister før dem. 

Det er i anledning det nye albumet, «Duster til himmelriket», at brenn. nå er på norgesturné. Det er et album som på mange måter fanger den til tider angstfylte og frustrerende overgangen fra ung til voksen. Da de først startet med musikk, var de selv studenter.

Studenter en gang i tiden

 – Jeg husker jeg holdt på å få meg én studievenn. Men så gikk det ikke. Som regel var studietiden bare å møte opp i forelesningene og være sånn: «jeg kjenner jo ingen av disse folkene, jeg får jo bare sette meg ned her, da, I guess», sier Pettersen, som kunne meddele at han ble kastet ut av fransk årsstudium grunnet manglende deltagelse.

Save forteller at han prioriterte musikken gjennom studietiden. Han studerte kultur- og prosjektledelse, og jobber nå som prosjektleder i All Things Live i tillegg til å drive med musikk.

 – Vi bodde i kollektiv sammen i Lillehammer, studerte samme greia, og så har vi endt opp i akkurat samme selskap og i samme band, påpeker Pettersen.

 – Sånn er livet, sier Save med et demonstrativt stramt smil.

– Kanskje om ti år så er vi «CEOs», legger han håpefullt til. 

– Vet du hva, jeg har ikke lyst til å bli «CEO», jeg, sier Pettersen, som i et alternativt liv heller ville jobbet i kommunen og levd et rolig liv med egen hage. 

Fremdeles veldig «lost»

Siden studietiden har noen ting endret seg. Andre ting har bestått. Pettersen sier han fremdeles er stresset. Save sier at frontallappen har kommet på plass, men at han også har blitt mer nevrotisk. 

– Jeg fikk angstanfall for første gang i mitt liv i februar, så var det sånn to uker som var helt krise, og etter det så bare svetter jeg i henda.

Også musikken har med tiden blitt mindre kødd og mer alvorspreget.

Et spørsmål om hvorfor musikken deres taler så mye til unge fører til en litt mørk dialog mellom kompisene i sofaen.

– Vi er bekymret for ting og tang, og om fremtiden, sier Save.

– Jeg tror det er at vi ikke har vokst ut av studietiden, foreslår Pettersen.

 – Vi har ikke vokst ut av studietiden og vi er snart tretti år gamle, legger Save til.

 – Kanskje det er fordi vi er litt fortapt selv. Jeg føler meg veldig lost, svarer Pettersen.

 – Ja, Rémy drømmer veldig mye om atomkrig, bemerker Save.

 – Jeg kan gå rundt og stresse over at jeg ikke er voksen nok for alderen, men så kommer jeg på at «ah, faen, plutselig blir vi jo sendt i tredje verdenskrig, og da spiller jo ikke det noen rolle», forklarer Pettersen.

Til alle de unge og engstelige der ute har de følgende råd:

– Senk skuldrene, slapp av. Alle øyne er ikke på deg, det må du bare innse, sier Save.

– Hvis man er sånn «people pleaser», så må man si nei til seg sjæl på det. Da blir det mye lettere, sier Pettersen.

– Jeg liker ikke Hansa 

Det er ikke første gang rockeduoen er i Bergen. Dette er en by de har blandede følelser for.

– Jeg liker ikke Hansa, det regner ganske ofte og bergensere er veldige glad i å skryte av Bergen, sier Save.

– I et intervju vi gjorde i går ble vi spurt «Lillestrøm eller Bergen?», og jeg svarte faktisk Bergen, innrømmer Pettersen.

Om veien fremover, tenker Save at det hadde vært ganske kult om brenn. ble fulltidsjobben.

– Kanskje jeg blir en sånn fyr som ender opp på «Kompani Lauritzen». Eller «Farmen kjendis».

Som oss 

Ut ifra det gutta i brenn. har å fortelle, virker det som at i musikkbransjen, som i livet, blir veien til mens man går.

 – Det overrasker meg hver gang vi greier å lage en ny låt. Jeg tenker: «nå lagde vi en låt, fett». Jeg skjønner ikke hvordan vi skal greie det en gang til, sier Save.

Pettersen mener at han er den mer strukturerte av de to og kan like en god plan.

 – I starten var jeg sånn: «Hva er planen? Hvordan skal vi gå frem med dette her?»

Det kan Save bli frustrert over. 

– Når Rémy prater sånn, så får jeg det såkalte «icket». Jeg blir sånn «faen, du kan ikke si sånn», fordi da ødelegger du det frie med å lage musikk.

Det er godt å vite at selv om guttene i brenn. fremstår som tøffe rockestjerner, får de også «icks», angstanfall og blir motløse av å tenke på tredje verdenskrig. Akkurat som oss.