Brenn. + moshpit = sant
Varmt, klamt og rått - akkurat slik det skal være. Forrige helg spilte Brenn. en knallsterk konsert på USF Verftet.
Det er ikke akkurat smekkfullt på Verftet, men det er ikke så rart. Studvests anmelder har nemlig ikke fått med seg at The Clumps skal varme opp for den brennheite østlandsduoen.
Det gjør ingenting vondt, fordi The Clumps gir publikum en smakebit av det de har i vente, nemlig rå grungemusikk og publikumsengasjement fra topp til tå.
En hårreisende start
Når oppvarmingsnummeret har løftet publikum mot takhøyde, begynner scenepersonell å rigge til et sceneteppe med Brenn.-logoen på. Stemningen begynner å bygge seg opp, og publikum kribler.
Den kjente duoen fra Skedsmokorset og Lørenskog er på vei til scenen, men hvilken sang de åpner med og hvordan de straks skal sette Verftet i fyr og flammer er det få som kan forutse.
Når en evig lang intro har spilt seg ferdig gjennom høyttaleranleggene, dropper sceneteppet. Fire menn i matchende arbeidsdresser griper tak om publikum og vil ikke gi slipp før konserten er over og vel så det. Den nye låten runger gjennom salen.
Allerede på låt nummer to viser Brenn. hva de er best på, publikumsfest. «Jeg gir opp», en del av Brenn. sitt andre album, åpner opp publikum i heftige moshpits og dytting fra ende til annen.
Brenn. kler moshpits.
Det er ikke til å legge skjul på at publikumsengasjementet gutta får i gang på Verftet er i toppklasse. Det er fullstendig forståelig at de vant prisen for årets liveartist i 2019 på P3 Gull.
Etter at vi får beskjed om å bevege oss vekk fra området mellom scenen og publikum, hopper Edward Smith Save inn i en av de heftigste moshpitene jeg har opplevd på Verftet.
Moshpitene er ikke bare sleng og deng, men vel så mye jovial stemning og kjærlighet. Når ringen åpner seg møter man blodfans som synger med på inn- og utpust, kjærester i pardans og hypnotiserte lyttere. Moshpitene kler Brenn. til punkt og prikke.
Og når moshpit gjerne blir sett på som noe av det heftigste innen publikumsopplevelser, virker likevel bandet tilbakelent og i god flyt. Grungemusikk som kan beskrives som tung og hard, blir til en vakker dals på roser når bandet varter opp med god stemning og morsomme dialogpauser med publikum.
Norske grunge på sitt ypperste
Musikken griper tak i både publikum og Studvests anmelder.
Med solid lyd i anlegget, skarp rockegitar og perfekte rytmer fra trommesettet viser den unge gruppen frem musikken sin på ypperste vis.
Bandet får vist frem sitt nye album «Duster til himmelriket», og forteller med det en historie om deres modning og utvikling. De tidligere to albumene er på hver sin måte solide, og de spiller mange av favorittene publikum er så glade i.
Likevel er det de nye låtene som viser Brenn. fra sin aller beste side. Variasjonen, fullkommenheten og bandets reise speiler seg i den nye musikken. Og når en rockeballade fører hele Verftet til allsang, da er man på god vei.
Delt publikum - samlet band
Utover konserten splittes Verftet inn i to distinkte grupper: de som digger det og de som digger det samtidig som de knuser inn i hverandre.
Ja, moshpitene er merkbare. Men det er vel så mange musikknytere, bandkjennere og sjangerglade i publikum som tar imot Brenn. sin musikk med bravur.
Og når bandet velger å roe ned før en markant oppgang mot slutten, er stemningen på ingen måte død.
Men plutselig smeller det, og når Brenn. sine mest populære slagere som «Du lar meg henge, men» og «Jeg blir så dum» setter det i gang ellevill moshpitting på nytt.
Og ikke nok med det, plutselig ser man bandmedlemmer flyte rundt i publikum.
Euforisk
Når jeg går ut av Verftet vet jeg ikke helt hva jeg tenker. Men en ting er sikkert, jeg er ganske så målløs.
Merkverdig er det, at Brenn. med bare sitt tredje album evner å skape en av de sterkeste og villeste konsertopplevelsene i Bergen. Jeg er sikker på at vi får se mye mer av dem, og at moshpitene vil bli enda større og enda villere.