Universitetet er hjemsøkt av passive spøkelsesstudenter

Læreren stiller et spørsmål. Elevenes blikk svever døsig mellom «Tetris» og «Clash of Clans» i et annet PC-vindu. Hvis korona lærte oss noe, var det verdien av fysisk undervisning.

Unntakstilstanden er for lengst over, men jeg er redd mine jevnaldrende aldri slo av «mute»-knappen. Frykten for å bryte stillheten, eller vanen for å akseptere den, har fulgt oss inn i studietiden og gjort oss til en passiv studentmasse. 

Ta Exphil – et emne med mange deltagere fra ulike studier og eit overkommelig pensum. Likevel var timene preget av den samme, ubehagelige runddansen. Seminarlederen pekte nervøst på studentene i mislykkede forsøk på å få dem i snakk – eller i det minste vise at de pustet. De fjerne, uttrykksløse ansiktene ga følelsen av å være i et likhus, fremfor ett levende campus.

Generasjonskritikk er ofte et enkelt oppmerksomhetsagn – det er neppe særegent for min generasjon å være opptatt av andre ting enn faglig engasjement. Jeg hører derimot den samme fortellingen hos undervisere, professorer, og hos mine medstudenter: vi oppleves som en gjeng stumme, søvnige spøkelser. Umulige å underholde, umulige å engasjere. For oss er ikke forelesninger mer enn podcaster vi kan døse av til. 

Som filosofistudent drømte jeg om en studiehverdag fylt med kontrære meninger og flammende, faglige diskusjoner. Filosofi er vel ikke faget man hodeløst kaver seg gjennom for å nå graden i den andre enden? I de mest samtaledrevne studiene har siriss-lydene inntrådt. Selv de mest karismatiske professorene sliter. 

Underviserne må stadig dumme ned spørsmålene de stiller oss, men jeg tror ikke at mangelen på respons skyldes et dramatisk IQ-fall hos ungdommen. 

Kanskje er vi kronisk påloggede og preget av akademisk long-covid. Men verken telefonen eller korona har skåret av noens tunge. Det har bare oppstått en kultur for å holde kjeft, og kulturer kan heldigvis forandres.

Jeg er lei av å høre min egen stemme bable om ting jeg ikke forstår på grunn av dårlig samvittighet ovenfor professorene. 

I stillheten går også mer enn høflighet tapt. Hva betyr en toppkarakter om man ikke kan legge frem poenget sitt i samtale? Hva skjer med akademias kritiske samfunnsroller når studentene blir passive konsumenter framfor aktive deltakere? En generasjon som vegrer seg for å ta ordet, får konsekvenser langt utenfor seminarrommet. 

La oss unngå å bli en karikatur av oss selv. Til nye studenter har jeg derfor en klar oppfordring: vær til stede. Rekk opp hånden. Snakk. 

Vis at du har valgt å være der du er. Når fellesskapet sponser utdanningen vår, er det minste vi kan gjøre å møte blikket til de som utdanner oss.