SV-fakultetet trenger ikke tankene mine

For snart tre år siden snublet jeg over drømmestudieløpet: bachelor i TV-produksjon ved Universitetet i Bergen (UiB) med master i manusutvikling etterpå. Jeg er et menneske som liker stabilitet, men som likevel har en drøm om å ta del i den ustabile norske film- og TV-bransjen. Strukturen på løpet ved UiB gjorde at jeg turte å gå for drømmen. 

Det burde jeg ikke gjort.

For unge filminteresserte presenterte løpet ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet (SV-fakultetet) en trygg vei inn mot drømmen. Det skulle være livets Troika. Med tre lag skulle jeg oppnå teknisk forståelse, ta del i en kreativ og kunstnerisk utfoldelse. Svøpt i et lag av bransjenærhet, med kremlokasjon på Media City Bergen (MCB). SV-fakultetet tilbød altså et forutsigbart springbrett inn i den uoppnåelige bransjen. Slik er det ikke lenger.

Det samme fakultetet er nemlig i et underskudd på 40 millioner kroner. Til Studvest meldte prodekan Siri Gloppen denne våren at dette ikke skulle gå på bekostning av studentene. Utsagnet burde Gloppen spart seg for, spesielt når det bare var sprøyt.

Siden semesterstart har det gått rykter om en avvikling av masteren i manusutvikling grunnet budsjettkutt, en beslutning som ifølge sakspapirene ble offentliggjort i juni måned. For meg som fullfører en bachelor i TV-produksjon denne våren var dette et slag i magen, men også en overraskende beslutning. 

For det første scorer studieprogrammet høyt på det siste studiebarometeret fra NOKUT. Resultatet fra studiebarometeret viser til en score på 4,6 av 5 på helhetsvurderingen. Studiene på SV-fakultetet er generelt populære, men masteren i manusutvikling er blant dem som scorer høyest. Med andre ord har fakultetet skreddersydd et program som treffer og engasjerer. Da er det vanskelig å skjønne hvorfor det er nettopp denne masteren som skal legges ned. 

For det andre er manusutvikling for TV-serier den eneste kreative masteren SV-fakultetet tilbyr. Når fakultetet kutter programmet, sender de et signal om at kreative fag ikke prioriteres på lik linje som andre fag. Fakultetet synes rett og slett ikke at de er viktige nok. 

Bergen anser seg selv som en kulturby. Hvis det skal være tilfellet i fremtiden, må det også tilrettelegges for den kommende kulturen slik at den ikke flykter til andre byer. Dette ansvaret ligger i stor grad hos UiB. 

Å sende signaler utad er en ting, men det har også vært lite kommunikasjon innad. Informasjon om nedleggelsen av programmet har ikke blitt formidlet til oss. I gangene på MCB har det kun blitt hvisket om masterkuttet. Som bachelorstudent har jeg kun fått bekreftet nedleggelsen ved å spørre mine professorer direkte. Tilbakemeldingene fra professorene er at det hele er synd. Fakultetet har ikke gitt lyd fra seg til studentene om hvorfor, det har vi gjettet oss frem til selv. 

Når økonomien brister må det tas tøffe valg, det forstår vi alle. Samtidig uttalte visedekanen offentlig at det ikke skulle ramme studentene. Når en kontrabeskjed så blir tilfellet, fortjener vi i hvert fall å få en ussel informasjonsmail. Nå som programmet legges ned sitter vi igjen som spørsmålstegn med knuste drømmer.

«UiB trenger tankene dine» står det på plakater og nettsider rundt omkring. Det kjennes ut som en latterliggjøring nå. SV-fakultetet trenger tydeligvis ikke tankene mine. 

Jeg er heldigvis ung, og har god tid. Kanskje vil jeg en dag takke UiB for at de tvang meg til å se hvilken vei vinden blåser. Man får jo mye livserfaring av sånt. Men det er med hjertesorg jeg legger hatten på hylla og pakker identiteten som UiB-student med meg i kofferten.