Jeg har aldri gledet meg mindre til et vinter-OL

Jeg husker mitt første store øyeblikk fra vinter-OL. Jeg var åtte år gammel, og langrenn var den soleklare folkesporten. OL i Vancouver sto for døren. Legendene Petter Northug og Marit Bjørgen herjet i løypene, og norske medier var fulle av skisaker, sitater og ikke minst krangling med svenskene. Det var umulig å ikke bli revet med.

Vinter-OL i Milano og Cortina er nå godt i gang. Norge, som den store vinternasjonen vi er, stiller med medaljekandidater i stort sett alle øvelser. Likevel kjenner jeg knapt på forventning. Jeg har aldri gledet meg mindre til et vinter-OL.

Noe av forklaringen er selvsagt at jeg har blitt eldre. Alt føltes større før. Likevel har vintersportene også endret seg – med langrenn i spissen. Johannes Høsflot Klæbo og Heidi Weng er enorme utøvere, men sporten mangler den kulturelle tyngden den hadde for bare noen år siden. 

Der sporten en gang samlet nasjonen og bygde fellesskap, må den nå kjempe om oppmerksomheten med pedofil avsløringer, nepobaby-rettsak og et verdensbilde i konstant alarmberedskap. Ingen tror at idrett løser verdensproblemer, men den har hatt en unik evne til å løfte oss når alt annet drar oss ned.

En viktig årsak er hvordan vintersporten formidles. Bare dager før OL startet, var det påfallende stille i norske nettaviser. Rettighetskaoset gjør det komplisert å følge med, og når de ulike sportene flyttes mellom TV 2, Viaplay og NRK, forsvinner både kontinuitet og fellesskap. «Penga rår», men prisen betales av publikum. Kaoset mellom TV-kanalene er rett og slett med på å ødelegge for idrettsgleden.

Det største problemet er likevel mangel på karakterer. I boken «Afterski» skriver Bernhard Ellefsen, kulturredaktør i Morgenbladet, treffende om hvordan langrenn har blitt mer opptatt av å produsere profiler enn å stole på sportens egne kvaliteter. I forsøket på å fremstå kommersielle har utøverne blitt mer like. Før ble man kjendis fordi man var god i sporet, nå skal man bygge merkevare også. Resultatet er pressesoner fulle av korrekte, forutsigbare svar – og en sport der nesten ingen tør å skille seg ut.

Ingen forventer et nytt Northug-show. Men når alle sier det samme, smiler likt og er redde for å mene noe, forsvinner både engasjementet og mye av sjarmen med vinter-OL.

Kanskje finnes de store profilene der ute – hva vet jeg? Men at skiskytter Sturla Holm Lægreids absurde innrømmelser om utroskap på direktesendt TV overskygget John Olav Botns gull og rørende hyllest til sin avdøde treningskamerat Sivert Guttorm Bakken, sier sitt om vintersportens plass i medielandskapet. Litt som en tequila-shot: intens i øyeblikket, men med en bitter ettersmak.

Jeg kommer til å se vinter-OL i år også, men ofte med et halvt øye. Selv om OL-ilden ble tent i Milano 6. februar, har min OL-gnist for lengst sluknet.