Å hate Sydney Sweeney redder ikke kvinneidretten

«Med all respekt, Sydney Sweeney, DETTE er kvinner i idrett», etterfulgt av klipp av kvinner som løper, hopper, bokser og scorer mål. Dua Lipas episke «Training Season» dunker i bakgrunnen. Jeg må innrømme at dette varmer mitt feministiske hjerte – SE så sterke og rå damer i idretten er! 

Trenden er overalt på sosiale medier, og vårt eget langrennslandslag er blant dem som har slengt seg på. Det hele kommer som en reaksjon på en reklame for et gamblingselskap med skuespiller Sydney Sweeney i hovedrollen. Der poserer hun nesten naken med ulike typer baller, kurver og annet idrettsutstyr foran de aller mest private delene av kroppen, mens hun snakker om sport med en forførende tone. Den hyperseksualiserte tonen i hele reklamen føles definitivt utdatert. 

Likevel rynker jeg på nesen når jeg ser disse postene på sosiale medier adressere Sweeney som at de korrigerer noe hun har sagt – "DETTE er kvinner som driver med idrett, ikke det seksualiserte dritet du portretterer!". For Sweeney har vel aldri hevdet å representere alle kvinner i idrett, eller for den saks skyld én kvinne i idrett? 

Reklamen er for et gamblingselskap. Den har i utgangspunktet ingenting med kvinneidrett å gjøre. 

Slik jeg tolker kritikken, forventes det likevel at talspersonen, fordi hun er en kvinne, må representere alle kvinner. Sweeney bærer hele kvinnekampen på sine skuldre, og alt hun gjør tolkes i en politisk kontekst. Dermed reduserer hun ikke bare seg selv, men hele kvinneidretten, til sex og hud. 

Det er ironisk at vi behandler kvinner så strengt og stiller så strenge krav til hvordan de skal håndtere sin egen undertrykkelse på «riktig» måte, alt i feminismens navn. 

Det hele forverres av hvor lite konsekvente vi er når vi avgjør om den nakne kvinnen i offentligheten skal hedres eller henges. Når en kvinne spiller på kroppen sin, blir stuntet stemplet som enten «girl power», eller en nedverdigende hengivelse til patriarkatet. Det gjelder merkelige og kompliserte regler for å avgjøre om noe er det ene eller det andre. 

Når Hailey Bieber står naken i en magasin-fotoshoot, eller Zara Larsson rister på rumpen i undertøy på scenen, er de feministiske ikoner. Men når Sweeney bruker kroppen for å selge gamblingtjenester til menn, spytter hun på alle kvinner i idrett. Dette føles som selektiv seksuell frigjøring. 

Jeg kan gå med på at Sweeneys reklame får en mer uggen bismak enn popstjerner i glitrende badedrakt, gitt kampen kvinner i idrett har måttet kjempe, og fortsatt må kjempe, for å bli tatt seriøst. 

Men vi bommer på målet når vi legger mer i reklamen enn det som egentlig er der. Hadde Sweeney forsøkt å portrettere eller snakke om kvinner i idrett spesifikt, hadde denne kronikken sikkert handlet om hvor tonedøvt det er. Men så er det ikke det hun har gjort. 

Hun har fetisjerert idrett og seksualisert seg selv for å utnytte menn med gambling- (og kanskje porno-)avhengighet. Dette kan kritiseres, men å tolke reklamen som et ideologisk angrep på kvinneidrett, bare fordi avsenderen er en kvinne, er både urettferdig og en grov avsporing. 

Jeg stiller meg utvilsomt bak det som synes å være hovedhensikten med trenden, nemlig å løfte frem kvinneidrett. Det er likevel viktig å stille spørsmål. For når kritikken virker ulogisk og dobbeltmoralsk, er det først og fremst saken selv som taper.