Sleng heller døra i trynet mitt
Dråpene fyker av sted, og til slutt er øynene såpass utsatt at man burde tatt i bruk vernebriller.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er en apropos. Apropos er den frie spalten der Studvest-journalistene kan skrive om akkurat det de vil. Språket er ofte i muntlig form, og med et glimt i øyet. OBS! Det kan forekomme satire, sarkasme og ironi, og aproposen bør tas med en klype salt.
Den har en keitete fasong, passer hverken i skuffen eller skapet. Heldigvis er den formbar nok til at den kan tvangsplasseres. Etterhvert har man perfeksjonert handlingen.
En hånd om håndtaket, mens den andre hånden presser den ned mellom grytene. Der får den plass, så lenge grytene holder den nede med makt.
Jeg forstår at dette er voldsom behandling. Man må passe på tingene sine, være skånsom så de får lang levetid. Noe i meg bryr seg ikke.
Denne behandlingen er gjennomsyret av lysten på hevn.
Jeg hater pastasilen min.
Jeg vil heller at noen slenger døra i trynet mitt enn å kjempe kampen og tape slaget mot silen gang på gang.
Hvordan vasker man opp dørslaget? Dette håndfaste spørsmålet har blitt en eksistensiell dørkarm som jeg alltid sparker med lilletåa.
Mange teknikker er tatt i bruk. Jeg fyller hele oppvaskkummen med varmt vann og masse skum. Eller en kum med masse vann og bare to dråper zalo. En er tross alt nok.
Jeg har prøvd å skylle den i uendelig lang tid. Likevel må man alltid gnikke.
Det er da problemet utspiller seg. Matrestene sitter fast, og oppvaskbørsten skrubber så godt den kan. Maten gnis inn i stålmaterialet og det sprer seg som soppsporer. Mikroskopisk skitt som ikke går bort.
Kampen fremprovoserer både svette og tårer. Dråpene fyker av sted, og til slutt er øynene såpass utsatt at man burde tatt i bruk vernebriller.
Ifølge min personlige helserådgiver, helsenorge.no, er vaskemiddel svært irriterende for øynene. Med for sterk eksponering, og for dårlig etterbehandling kan kontakt med såpe ha fatale konsekvenser.
Dørslaget mitt ønsker å gjøre meg blind, og hard håndtering er min maktdemonstrasjon.
Sinne er tross alt det beste forsvaret.
Dørslaget har blitt et symbol på alt jeg ikke mestrer. At voksenlivet er både vanskelig og brutalt. Det tar tid å lære noe nytt, og det tar tid å vokse opp. Det er iallfall det jeg unnskylder det med. Det finnes kanskje en dag hvor jeg innrømmer at jeg ikke er helt voksen helt enda. Ikke før jeg mestrer hvordan man faen vasker det jævla dørslaget.
