Luke 4: Råtten humor og råtten hjerne

Jeg var en tur innom butikken på vei til ukens redaksjonsmøte da jeg overhørte noen unger som sa at de skulle «rizze og goone zaddyen til oppsene». Det ga meg en overveldende trang til å bare gå rett ut av butikken uten å bry meg om jeg hadde betalt eller ikke.

Ingen synder er nye nå til dags, spesielt når det kommer til å irritere generasjonen før seg. Jeg tenkte på bestefar da et hav av meningsløse vitser fra min egen generasjon skyllet over meg som en flodbølge av minner mens jeg sto i selvbetjentkassen.

For å nevne et par eksempler som gir meg frysninger har vi: «bruh», «dabbing», «Ugandan knuckles» og den faktiske bokstaven «E». Det er mange flere av disse ganske uforklarlige internettvitsene, som sprer seg over et spektrum fra gjennomtenkte til idiotiske (de fleste heller mot det siste). Nå har vi endelig fått et uttrykk for fenomenet: «brainrot».

«Brainrot» er en arv fra Generasjon Z og Generasjon Alpha, og fenomenet påvirker måten barn tenker, oppfører seg og til og med snakker på. 

Den neste generasjonen vil fortsette denne nye tradisjonen med å lage idiotiske vitser på internett og deretter ta dem i bruk i dagligtalen. Det kommer til å irritere oss, og det er greit. Når den neste generasjonen blir voksen, kommer også de til å irritere seg over sine barns «råtne hjerner».

Dårlige vitser blir født hver eneste dag mellom kolleger, venner, familier, og så videre. Men ikke alle dårlige vitser har potensial til å bli «brainrot». Dette krever internettets evige vurdering, dype røtter og lange greiner som kan spre, redesigne og videreutvikle vitsene fram til de dør.