Luke 10: Studentlivet i periferien

Det er tidlig på morgenen. Jeg har stått opp så seint som mulig, men klokken er bare ti på halv syv. 

Dette er en av ulempene med å bo utenfor sentrum, eller i periferien. Studenttilværelsen hjemme hos mamma og pappa er for det meste positiv, men den har noen skyggesider også.

Kanskje jeg ikke burde klage når jeg bor hjemme hos mamma og pappa. Men tenk på dette: Må du bruke like lang tid på reiseveien som tiden du bruker på Høyden?

Eller har du vært på grøftefylla på en torsdag, dagen hvor alle studenter går ut, men akkurat ikke rukket siste bybane og må overnatte i blomsterpaviljongen? Det er ingenting verre enn å komme seg hjem natt til fredag. 

Jeg er nå blitt så inderlig lei av pendling, Uber-kostnader og hjemmekontor. Så lei at det er like før den serverte frokosten som står klar når jeg våkner flyr veggimellom.

Jeg må ut! Jeg må vekk og puste litt, for engangs skyld (og jeg har astma, så det ville vært vidunderlig med større pusterom).

Men så tenker jeg på alt det kjipe med å flytte hjemmefra. Alle de tørre nudlene man må knaske på fordi studiestøtten ikke strekker til en felles vannkoker i firemannskollektivet.

Jeg hører på nyhetene at mat har blitt så dyrt. Skyss holder på å fjerne studentrabatten og boligprisene skyter gjennom været. Det er jo langt fra gunstig å kvitte seg med mamma og pappa, er det ikke?

Melk har blitt så forbanna dyrt at kanskje jeg bare bør fortsette med å bli ammet av mamma selv om jeg er bikket 20 år.

Og hvordan skal jeg komme meg opp når jeg ikke har Pappa som kan løfte meg inn på badet og sette i gang vasken for meg slik at tennene blir pusset før jeg løper til bussen?

Jeg flytter nok aldri hjemmefra…